Det handler om å overleve

Høner må vi ha. De gir kjøtt, egg og gjødsel. 

Vi er en båtlast unna sultkatastrofe hele tiden. En båt med soyabønner redder oss kontinuerlig. Den soyaen brukes til fòr, til kuer som gir melk , som gir ost, som gir sjokolade og så videre. Vi klarer oss ikke uten den båten. Dette er mer utrygt enn vi liker å tenke på.

Jeg tenker på de som har bodd her før meg. De klarte seg uten den soyabåten. Pappa var en av ni søsken som vokste opp på Spjær på Hvaler. Bestemor dyrket mat, sydde for andre og klarte å holde liv i en søskenflokk på ni. Bestefar var fisker, og det hadde selvfølgelig høner. 

Jeg spurte pappa mange ganger. Kan ikke du fortelle om barndommen din pappa? Nå må du huske på at vi hadde ingen ting, svarte han og så kom det ikke mer. Jeg var så nysgjerrig. Men pappa hvordan klarte bestemor og bestefar å skaffe nok mat til alle ni ungene? Ja, det kan du lure på svarte han, og så ble det stille. Jeg spurte søstera til pappa. Hun fortalte at de fikk låne litt jord og rodde for å sette poteter, for å hyppe de, luke og ta de opp.

Pappa læret meg å dyrke mat. Vi hadde flere senger med brekkbønner og sukkererter. Hvordan jeg bearbeider jorden, hvor tett og dypt jeg sår osv det sitter i hendene. Han sa ikke så mye, pappa. Vi jobbet med jorden sammen og jeg lærte. Men noe sa han da han kom på besøk i hagen vår. Du må gjødsle, sa pappa. Det går ikke uten gjødsel. Han så de tynne spinkle purrene som ikke kunne mette noen. Eplene våre var ikke så gode som eplene hjemme, klagde jeg over. Så klart, svarte pappa. Epletrær må stå på sydsiden av huset. Våre står på nordsiden. De får mye sol, men ikke nok. Epler må ha mye sol, ellers blir de sure. Det hadde jeg ikke tenkt på selv.

I kjelleren hjemme hos pappa og mamma var det kasse på kasse av epler og poteter. Fryseren var full av fisk, bønner, sukkererter og plommer. I hyllene stod glass på glass med kirsebærsyltetøy. Det var en selvfølge. Som barn tenkte jeg ikke over det.

For meg handler det i dag om trygghet. Hvis det skulle komme en katastrofe av noe slag så vil jeg ha  kunnskap om hvordan jeg kan dyrke, oppbevare og sanke mat. Det å kunne klare seg uten industrimaten er ikke et mål i seg selv. Målet er å kunne klare meg uten industrimaten hvis jeg må.

Jeg bor på Kråkerøy. Soyabønnebåten ser jeg jevnlig. Den er kolossal. Den fyller hele havnen. Husene omkring blir bitte små i forhold til soyabåten. Hvor lenge hadde vi klart oss uten soyabåten? Det norske kraftforet er 60 % import. I realiteten er vi 40 % selvforsynt. Det er skummelt.

Kråkerøy, 11. November 2016

Mariann Bekkevold Hovda