Drømme

"Nei, nå må du ikke drømme deg bort." Jeg syns jeg hører mammas stemme. Å sitte å drømme seg bort ble regnet som uproduktivt og unyttig. Dessuten ble det sikkert ikke noe av. Best å være pessimist for da blir du ikke skuffet.

Jeg har alltid dagdrømt mye. Jeg er fjern i blikket og hører ikke hva som blir sagt rundt meg.Sånn fjern drømmetype vettu. Og det var ikke positivt. Jeg ble lei meg hvis jeg oppdaget at jeg burde har fulgt med i samtalen og ikke vært i mine egne tanker.

Jeg kunne drømme meg vekk og innbille meg at jeg bygde meg hytte på en knaus i vannkanten på Hvaler. Dette bildet er fra Kuvauen.

I 1982 ble jeg kjæreste med Ole Jens. Drømmingen min skjøt fart. Jeg drømte om giftemål, barn og hus. Romantiske drømmer som jeg ikke helt turde å vedkjenne meg. jeg turde ihverfall ikke innrømme overfor Ole Jens hva jeg drømte om. En studiekamerat av Ole Jens, Per Arne gav oss et godt råd: "I den fasen dere er nå, så er det viktig å dagdrømme sammen. På den måten finner dere ut om dere har felles drømmer for framtiden."
Per Arne sa det til oss mens vi begge hørte på. Vi smilte. Jeg tror ikke vi svarte ja så fint det gjør vi eller noe slikt. Jeg tror ikke vi svarte noe som helst. Men det burde vi ha gjort. For det rådet er det beste rådet jeg noen gang har fått.

Vi ønsket oss glade barn som kler seg ut og leker.

Vi satte igang: Vi ville ha et hjem med åpne dører. Det skulle være et hus med barn og vennene til barna på besøk. Det skulle være et hjem hvor folk kunne komme innom og få seg ei brødskive eller tre. Det skulle ikke være jålete. Det skulle være varmt, vennlig og åpent.

Vi koste oss mye med felles dagdrømming. Alt ble ikke slik vi drømte om, men gleden ved å drømme er også en glede.  Og vi fant ut at vi hadde så mye felles drømmer at dette forholdet ville vi satse på. Vi ville gifte oss:

Vi har ikke angret. 25 år er gått. Vi håper på 25 til.

Ennå kan jeg kjenne den sitrende gleden ved å drømme. Nå har drømmene et annet innhold, men drømmegleden er den samme. Jeg bryr meg ikke lengre om snusfornuftige besservissere som drar meg ned og sier at: "Nei, det blir det sikkert ikke noe av."

Akkurat nå drømmer jeg om å dyrke enda mer mat i hagen. Jeg har også en drøm om å lage en sanseløype i hagen min. Jeg vil ha høner og bikkjer og en liten vannpytt til å vasse i. Jeg vil ha alt som er av blomster og busker som lukter godt. Jeg vil .... I neste blogg vil jeg skrive hva jeg vil. Det er mye . Jeg sitter her og blir glad bare av tanken på alt det fine jeg kan gjøre i hagen min og i båten vår. Sommer kommer hurra hurra hurra...

Det blir storm, sa pappa.

Det var i september 2009. Båtene lå ved bryggene sine. Folk håpet på enda en soldag med båttur før vinteren kom.
Pappa ringte meg. Du, Mariann kan du kjøre meg ut i Trolldalen? Jeg må se til båten og rydde jolla. Det blir storm.

Jolla tåler godt å bli full av vann. Den synker ikke, men det som ligger oppi båten flyter opp og ut av båten.

Han pappa balanserer godt. Vi tar opp tiljene og alt løst. Når vi går innover brygga ser vi minst 15 joller som ikke er ryddet. Jeg sier til pappa: Hvis det blir storm nå, så er det mange som mister tiljene sine. Ja, sier han.

Jeg kjører pappa hjem til Prestelandet hvor han bor.

Sånn ser det ut på Prestelandet

Jeg slår på Tv, n og ser på værmeldingen. Ingen sier noe om noen storm. Har pappa tatt feil?

Utover natten hører jeg at det uler rundt hushjørnene. Det rister litt i huset også innimellom. Blekket rundt pipa sier boink boink. Det må være storm.

Jeg står opp klokka syv og slår på radioen. Jeg hører en sint og fortvilt stemme. Radiostemmen sier at båten hans hadde slitt seg i stormen. Han er sint på udugelige meteorologer som ikke klarer å varsle storm. Det kommer mange meldinger utover dagen om skader som kunne vært unngått hvis bare stormen hadde vært varslet. Det var varslet kuling og det er noe helt annet enn storm.

Pappa sa ikke noe om hva som fikk han til å skjønne at der ble storm. I Trolldalen var vi alene om å forberede oss til storm. Jeg beundrer pappas intuisjon. Etter et langt liv som fisker tror jeg kanskje at man får det sånn at man bare føler det på seg når stormen kommer.