Det blir storm, sa pappa.

Det var i september 2009. Båtene lå ved bryggene sine. Folk håpet på enda en soldag med båttur før vinteren kom.
Pappa ringte meg. Du, Mariann kan du kjøre meg ut i Trolldalen? Jeg må se til båten og rydde jolla. Det blir storm.

Jolla tåler godt å bli full av vann. Den synker ikke, men det som ligger oppi båten flyter opp og ut av båten.

Han pappa balanserer godt. Vi tar opp tiljene og alt løst. Når vi går innover brygga ser vi minst 15 joller som ikke er ryddet. Jeg sier til pappa: Hvis det blir storm nå, så er det mange som mister tiljene sine. Ja, sier han.

Jeg kjører pappa hjem til Prestelandet hvor han bor.

Sånn ser det ut på Prestelandet

Jeg slår på Tv, n og ser på værmeldingen. Ingen sier noe om noen storm. Har pappa tatt feil?

Utover natten hører jeg at det uler rundt hushjørnene. Det rister litt i huset også innimellom. Blekket rundt pipa sier boink boink. Det må være storm.

Jeg står opp klokka syv og slår på radioen. Jeg hører en sint og fortvilt stemme. Radiostemmen sier at båten hans hadde slitt seg i stormen. Han er sint på udugelige meteorologer som ikke klarer å varsle storm. Det kommer mange meldinger utover dagen om skader som kunne vært unngått hvis bare stormen hadde vært varslet. Det var varslet kuling og det er noe helt annet enn storm.

Pappa sa ikke noe om hva som fikk han til å skjønne at der ble storm. I Trolldalen var vi alene om å forberede oss til storm. Jeg beundrer pappas intuisjon. Etter et langt liv som fisker tror jeg kanskje at man får det sånn at man bare føler det på seg når stormen kommer.