Ekstrem glede for en malingskvett

Hytta vår hadde en meget stygg kjøkkenbenk. Den bestod av en sprukken, hullete og flekkete ubehandlet furuplate. Jeg vasket og vasket den, men det ble på en måte ikke ren. Det var til å miste matlysten av. Jeg blir nesten litt kvalm bare av å tenke på den. Måttspist og elendig som den var.

På en måte så skal det jo være sånne furubenker i gamle kjøkken. De var på en måte en kjempestor brødfjøl. Jeg fikk meg ikke til å fjerne den. Det bør jo være stilriktig!

En dag holdt jeg ikke ut lengre. Jeg treiv tak i et spann hvit gulvmaling. Det var en rest jeg hadde stående. Nå tar  jeg bare sjansen, tenkte jeg. Her må noe gjøres. Ole Jens pusset med pussemaskin og jeg kittet og malte.

Det ble så vakkert at jeg finner ikke ord. Det er akkurat som om hele kjøkkenet ble lekkert.

Nå er det ingen som mister matlysten heller. Jeg har alltid ønsket meg mindre matlyst, men ikke på den måten.

Jeg ble så godt humør av den malingskvetten at det er nesten utrolig. Det skal bli en sann glede å lage mat på den benken heretter. Det høres sikkert rart ut, men jeg går rundt og tenker ofte på at benken vår ble så fin. Er det noe mer jeg kan male tro? Maling er moro.

Ille billig drivhus

Nå har tomatene fått ny jord og større potter. Fin grønnfarge på bladene nå.

Hvis det er litt kaldt så setter jeg en gjennomsiktig balje oppå. Dermed blir det lung og varmt for plantene. Det kan bli for varmt også. Da lufter jeg litt.

Hver natt står de inne. Hvis det er dårlig vær så får de lov til å være inne om dagen også.. Ut og inn hver dag. Da er det fint at de står like ved kjøkkendøra.

Nå må jeg begynne og gjødsle litt ved hver vanning. Ellers blir bladene litt lys i kantene. Det er tegn på nitrogenmangel.

17. mai er faren for nattefrost over og vi kan plante de ut, men hønemor som jeg er så tør jeg ikke å plante de ut før 1. juni.

Et år råtnet nesten alle tomatene. Jeg vet ikke hvorfor. Håper det går bra i år.

1.mai betyr for meg

1. mai betyr såing av erteblomster. Mamma fortalte at hennes far alltid sådde erteblomster hver 1. mai. Så det vil jeg også gjøre. Jeg har så sansen for tradisjoner. Det gir en følelse av sammenheng.

Erteblomster lukter barndom. Jeg husker pen kjole og mormorbesøk med blomsterbukett med vått papir rundt stilkene. Hjemmelagde kaker og saft.

Arbeiderpartiet var viktig for mormor og morfar. Det er ikke vanskelig å forstå når en får høre historiene bak. Mormor for eksempel. Hun jobbet som hushjelp i Oslo fra hun var 19 til hun var 28 år. Hun forteller om fri annenhver søndag ettermiddag. De måtte gå i tjenesteklær fra morgen til kveld. Når de skulle ut og henge opp tøy var det ofte surt og kaldt i tjenesteklærne, fortalte hun. Jentene fikk ikke lov til å ta en jakke utenpå. Husfolket måtte jo vise naboene at denne familien hadde råd til å ha tjenestepiker. Det var begrunnelsen. Det skulle synes at de var tjenestefolk. De måtte bare ikke innbille seg noe annet. Lønnen var minimal. Nesten ingen ting. Det viktigste var at de fikk gratis kost og losji.

Morfar var sjømann. Skuta hadde fast rute innom Oslo. Da stakk han ofte innom den kafeen der Fredrikstadfolk samlet seg. Der traff han min mormor. De giftet seg og mormor og morfar flyttet hjem til Fredrikstad. De første årene bodde de i andre etasje hos mormors foreldre: Anna og Thomas Buskoven. Huset lå helt ned ved vannkanten på Møllerodden. Der ble mamma født.

Morfar, Henry Johansen var ivrig medlem av Arbeiderpartiet. Han var sekretær i mange år. Han brukte mye tid på politikken. Mormor var også ivrig. Hun gikk i arbeiderkvinnelaget. De var helt enige om at dette var viktig. Det kom aldri noen tunge sukk eller sure miner fra mormor når morfar gikk på møte IGJEN OG IGJEN. De viste hva det gjaldt. Det gjaldt om vanlige folk skulle kunne ha nok lønn og goder til å kunne leve et anstendig liv.

Kampen er ikke over. Ennå prøver noen arbeidsgivere å betale folk så lite at de umulig kan leve av det.

Jeg er enig med mormor og morfar. Norge er år etter år kåret til verdens beste land å bo i. Jeg bare spør: Hvilket parti har hatt flest regjeringer de siste 50 årene?

Idag har jeg sådd erteblomster, og jeg betaler min kontigent i Arbeiderparitiet med glede.

Drømme

"Nei, nå må du ikke drømme deg bort." Jeg syns jeg hører mammas stemme. Å sitte å drømme seg bort ble regnet som uproduktivt og unyttig. Dessuten ble det sikkert ikke noe av. Best å være pessimist for da blir du ikke skuffet.

Jeg har alltid dagdrømt mye. Jeg er fjern i blikket og hører ikke hva som blir sagt rundt meg.Sånn fjern drømmetype vettu. Og det var ikke positivt. Jeg ble lei meg hvis jeg oppdaget at jeg burde har fulgt med i samtalen og ikke vært i mine egne tanker.

Jeg kunne drømme meg vekk og innbille meg at jeg bygde meg hytte på en knaus i vannkanten på Hvaler. Dette bildet er fra Kuvauen.

I 1982 ble jeg kjæreste med Ole Jens. Drømmingen min skjøt fart. Jeg drømte om giftemål, barn og hus. Romantiske drømmer som jeg ikke helt turde å vedkjenne meg. jeg turde ihverfall ikke innrømme overfor Ole Jens hva jeg drømte om. En studiekamerat av Ole Jens, Per Arne gav oss et godt råd: "I den fasen dere er nå, så er det viktig å dagdrømme sammen. På den måten finner dere ut om dere har felles drømmer for framtiden."
Per Arne sa det til oss mens vi begge hørte på. Vi smilte. Jeg tror ikke vi svarte ja så fint det gjør vi eller noe slikt. Jeg tror ikke vi svarte noe som helst. Men det burde vi ha gjort. For det rådet er det beste rådet jeg noen gang har fått.

Vi ønsket oss glade barn som kler seg ut og leker.

Vi satte igang: Vi ville ha et hjem med åpne dører. Det skulle være et hus med barn og vennene til barna på besøk. Det skulle være et hjem hvor folk kunne komme innom og få seg ei brødskive eller tre. Det skulle ikke være jålete. Det skulle være varmt, vennlig og åpent.

Vi koste oss mye med felles dagdrømming. Alt ble ikke slik vi drømte om, men gleden ved å drømme er også en glede.  Og vi fant ut at vi hadde så mye felles drømmer at dette forholdet ville vi satse på. Vi ville gifte oss:

Vi har ikke angret. 25 år er gått. Vi håper på 25 til.

Ennå kan jeg kjenne den sitrende gleden ved å drømme. Nå har drømmene et annet innhold, men drømmegleden er den samme. Jeg bryr meg ikke lengre om snusfornuftige besservissere som drar meg ned og sier at: "Nei, det blir det sikkert ikke noe av."

Akkurat nå drømmer jeg om å dyrke enda mer mat i hagen. Jeg har også en drøm om å lage en sanseløype i hagen min. Jeg vil ha høner og bikkjer og en liten vannpytt til å vasse i. Jeg vil ha alt som er av blomster og busker som lukter godt. Jeg vil .... I neste blogg vil jeg skrive hva jeg vil. Det er mye . Jeg sitter her og blir glad bare av tanken på alt det fine jeg kan gjøre i hagen min og i båten vår. Sommer kommer hurra hurra hurra...

Det blir storm, sa pappa.

Det var i september 2009. Båtene lå ved bryggene sine. Folk håpet på enda en soldag med båttur før vinteren kom.
Pappa ringte meg. Du, Mariann kan du kjøre meg ut i Trolldalen? Jeg må se til båten og rydde jolla. Det blir storm.

Jolla tåler godt å bli full av vann. Den synker ikke, men det som ligger oppi båten flyter opp og ut av båten.

Han pappa balanserer godt. Vi tar opp tiljene og alt løst. Når vi går innover brygga ser vi minst 15 joller som ikke er ryddet. Jeg sier til pappa: Hvis det blir storm nå, så er det mange som mister tiljene sine. Ja, sier han.

Jeg kjører pappa hjem til Prestelandet hvor han bor.

Sånn ser det ut på Prestelandet

Jeg slår på Tv, n og ser på værmeldingen. Ingen sier noe om noen storm. Har pappa tatt feil?

Utover natten hører jeg at det uler rundt hushjørnene. Det rister litt i huset også innimellom. Blekket rundt pipa sier boink boink. Det må være storm.

Jeg står opp klokka syv og slår på radioen. Jeg hører en sint og fortvilt stemme. Radiostemmen sier at båten hans hadde slitt seg i stormen. Han er sint på udugelige meteorologer som ikke klarer å varsle storm. Det kommer mange meldinger utover dagen om skader som kunne vært unngått hvis bare stormen hadde vært varslet. Det var varslet kuling og det er noe helt annet enn storm.

Pappa sa ikke noe om hva som fikk han til å skjønne at der ble storm. I Trolldalen var vi alene om å forberede oss til storm. Jeg beundrer pappas intuisjon. Etter et langt liv som fisker tror jeg kanskje at man får det sånn at man bare føler det på seg når stormen kommer.

Nei, det går ikke an.

 Kan ikke gå på ski nå. Jeg tok meg en tur likevel. Det ble en fantastisk tur med god gli og  glade bikkjer. Dato 16. mars 2011;Se sjøl på bildene.

Perfekt føre. To minus og 4 cm nysnø oppå en issåle.Bare en skiløper; meg.

Randholmen 16. mars: matpause på en tørr knaus.

Kan ikke ha det sånn at alle kjører Tjellholmenbåten. Det fikk jeg høre da jeg spurte om de trengte en reservebåtfører.

Da Mats sluttet var det en stund at stort sett bare jeg kjørte båten.

Kan ikke ha skigard i et vanlig boligfelt.

Vi syns det er fint med skigard i Skiveien.

Kan ikke ha det sånn at både mor og far lever av studielån og småjobber.

Høsten 05 var vi studenter begge to. Ille dårlig råd, men det gikk.

Alle disse kan ikke har jeg fått som gode råd fra folk, og alle har vært feil.

Istedet for å si kan ikke, så burde man si: Kan jo prøve. Jeg syns ikke det er farlig å prøve. og fungerer det ikke så slutter jeg. Er det så farlig å mislykkes litt innimellom. Må alt gå perfekt for at vi skal kunne si at vi kan gjøre det?

På jobben skulle vi ha kurs: Tema var: Hvordan skal vi kunne overmanne en voldelig person? Vi lærte noen lure triks og Vi øvde på hverandre. Jeg spurte om jeg kunne få lov til å filme. Men kan du det da? Det spørsmålet svarte jeg ikke på. Jeg lånte meg et kamera og ladet det opp hele natten. Neste dag var batteriet like flatt. Jeg hadde puttet ladeledningen i feil hull. Lite problem for et løsningsorientert menneske som meg. Jeg lånte med en skjøteledning og filmet mens jeg ladet. Jeg holdt kamera på høykant hele tiden. Jeg syns det så ut som om det passet best slik. Etter en hel dag med filming kommer en kursdeltaker bort til meg og sier at et filmkamera ikke er som en fotoapparat. Det viste jeg jo, men jeg viste ikke at det ikke går an å bare snu bilde på dataen som jeg gjør med de vanlige bildene mine. Filmingen skulle kopieres  og deles ut som videoveiledning til 100 kursdeltakere. 
Når filmen skulle vises på 100 avdelinger i kommunen, så måtte alle sitte med hodet kraftig på skakke i 90 graders vinkel. Ja, her kommer hun som gjør ting hun ikke kan. Det er ikke bare Harald som gjør ting han ikke kan.

Jeg tulla litt nå. En eller annen ekspert klarte å snu filmen slik at den ble brukanes. Den ble brukt som huskelapp for de som hadde vært på kurs. Når de kom hjem til hver sin avd. så tok de opp filmen min, øvde litt i smug og viste de andre hvordan de skulle håndtere en voldelig person med smarte grep.

Da var målet mitt nådd. Kursdeltakerne fikk sin lille "huskelapp".  og vi kurslederne har enda ikke sluttet å le av fadesen min.

Klart jeg kan. Det er mitt motto. og hvis jeg ikke kan så øver jeg til jeg kan. Så lenge jeg ikke er lam i kroppen eller skadet i hodet så tror jeg at jeg kan lære meg det meste. Hvis jeg bare øver nok.

Award

Syster yster har gitt meg en award. Award betyr pris eller utmerkelse.Jeg ble stolt over å bli utvalgt av Syster Yster . Man skal finne fram til 5 blogger som man setter pris på, men som har under 100 følgere. Dette er for å fremheve de mange små flinke bloggere som får lite oppmerksomhet.


Syster yster er ei kul Tjellholmenjente som jeg digger. (Elin)

Det rare med Tjellholmen er at der blir man venner med alle som er der.

Utsikten fra salongen i Tjellstua.

Mine 5 utvalgte er:

http://solafrid.blogspot.com/2011/03/jeg-skal-bare-sitte-her-og-vente-pa.html?spref=fb

http://systerystersskriverier.blogspot.com/

http://olejenshovda.blogspot.com/2011/03/fjortisen-som-ville-ha-el-gitar-del-2.html

http://lurven.blogg.no/1301517565_drastisk_opptrapping_.html

http://trine-hagegal.blogspot.com/