Høner må vi ha. De gir kjøtt, egg og gjødsel.
Vi er en båtlast unna sultkatastrofe hele tiden. En båt med
soyabønner redder oss kontinuerlig. Den soyaen brukes til fòr, til kuer som gir
melk , som gir ost, som gir sjokolade og så videre. Vi klarer oss ikke uten den
båten. Dette er mer utrygt enn vi liker å tenke på.
Jeg tenker på de som har bodd her før meg. De klarte seg
uten den soyabåten. Pappa var en av ni søsken som vokste opp på Spjær på
Hvaler. Bestemor dyrket mat, sydde for andre og klarte å holde liv i en
søskenflokk på ni. Bestefar var fisker, og det hadde selvfølgelig høner.
Jeg spurte pappa mange ganger. Kan ikke du fortelle om
barndommen din pappa? Nå må du huske på at vi hadde ingen ting, svarte han og
så kom det ikke mer. Jeg var så nysgjerrig. Men pappa hvordan klarte bestemor
og bestefar å skaffe nok mat til alle ni ungene? Ja, det kan du lure på svarte
han, og så ble det stille. Jeg spurte søstera til pappa. Hun fortalte at de
fikk låne litt jord og rodde for å sette poteter, for å hyppe de, luke og ta de
opp.
Pappa læret meg å dyrke mat. Vi hadde flere senger med
brekkbønner og sukkererter. Hvordan jeg bearbeider jorden, hvor tett og dypt
jeg sår osv det sitter i hendene. Han sa ikke så mye, pappa. Vi jobbet med
jorden sammen og jeg lærte. Men noe sa han da han kom på besøk i hagen vår. Du
må gjødsle, sa pappa. Det går ikke uten gjødsel. Han så de tynne spinkle
purrene som ikke kunne mette noen. Eplene våre var ikke så gode som eplene
hjemme, klagde jeg over. Så klart, svarte pappa. Epletrær må stå på sydsiden av
huset. Våre står på nordsiden. De får mye sol, men ikke nok. Epler må ha mye
sol, ellers blir de sure. Det hadde jeg ikke tenkt på selv.
I kjelleren hjemme hos pappa og mamma var det kasse på kasse
av epler og poteter. Fryseren var full av fisk, bønner, sukkererter og plommer.
I hyllene stod glass på glass med kirsebærsyltetøy. Det var en selvfølge. Som
barn tenkte jeg ikke over det.
For meg handler det i dag om trygghet. Hvis det skulle komme
en katastrofe av noe slag så vil jeg ha kunnskap om hvordan jeg kan dyrke, oppbevare og
sanke mat. Det å kunne klare seg uten industrimaten er ikke et mål i seg selv.
Målet er å kunne klare meg uten industrimaten hvis jeg må.
Jeg bor på Kråkerøy. Soyabønnebåten ser jeg jevnlig. Den er kolossal.
Den fyller hele havnen. Husene omkring blir bitte små i forhold til soyabåten.
Hvor lenge hadde vi klart oss uten soyabåten? Det norske kraftforet er 60 %
import. I realiteten er vi 40 % selvforsynt. Det er skummelt.
Kråkerøy, 11. November 2016
Mariann Bekkevold Hovda