Totalt antall sidevisninger

søndag 27. februar 2011

Neste hobby til å bli presentert: Dyrke mat.

Kanskje kan være helt livsnødvendig å kunne dyrke sin egen mat ? Hvem vet hva fremtiden bringer. Det er ikke sikkert at alle butikker er fulle av mat til evig tid.

Nå har det seg slik at jeg digger å dyrke mat, så det er ikke noen tung plikt. Det er en stor stor glede.
Tomater skal sås i uke 8. Idag er det gjort.
Jeg bruker selvvanningskasse. Sparer mye bry på den måten.

Tomatfrøeen skal ligge en cm dypt. Jeg lgger 2-3 i hver potte for det er alltid en del som ikke spirer.


Purre, tomat og Basilikum ble sådd. Så fikk de stå litt i oppvaskkommen for å trekke vann.
Nå skal det hele stå i romtemperatur i 14 dager. Når de har spiret så må de flyttes til et kaldere rom. Hvis de får stå i stuetemperatur så blir de lange og tynne. Vi har et ledig soverom. Der er det litt kjøligere og helt perfekt for planteoppal. Litt ekstra lys skal de også få. Vi har to lysrør på 58 w som sørger for nok lys på plantene
Det å bringe frø og jord sammen føles nesten som en hellig handling. Jeg gleder meg til å se frøene spire. Utover våren og sommeren skal dere få se hvordan vi til slutt ender med mere tomater enn vi klarer å spise.  En gang droppet jeg å så inne. Det var en uvanlig travel vår med flere eksamener osv. Men det skal aldri skje igjen. Jeg angret som en gal. Jeg MÅ så hver vår ellers blir jeg sprø. Omtrent like utenkelig som om Marit Bjørgen skulle få det for seg at hun skulle ta en pause fra skigåing.

torsdag 24. februar 2011

Hobby: Se på pene skyer.

Jeg skal presentere mine hobbyer. Jeg tar skyene først. Disse skyene ligger over Posholmen på Kråkerøy.

Skyer er så vakkert at det er til å miste pusten av. Sukk.
Hva får deg til å gispe av glede? Jo, det er mye det og skyer er et av svarene mine. En vakker rød februarmorgen kan få meg til å få arbeidsglede. En dramatisk tordensky kan gjøre meg redd og fasinert. Jeg kjenner at jeg lever.

Jeg våknet av meg selv uten vekkeklokke idag. Da benytter jeg sjansen til å kjenne nøye etter: Har jeg det bra? I perioder tar jeg meg ikke tid til å kjenne etter om jeg har det bra.Jeg står opp og lever og jobber og rydder og fikser og sovner og våkner og sovner og våkner osv. Men plutselig kan jeg få kontakt med meg selv og det fikk jeg idag.

Av og til er det ubehagelig å få kontakt med meg selv. Ganske ofte er det trist inni der. Men idag var jeg glad inni meg selv. Å, det var så deilig. Klokka var kvart over syv og det var lyst ute. Jeg tror det var lyset som gjorde meg glad. Hurra jeg er glad idag.

Bare se på dette bildet her. Det er fra Kråkerøy. Er det rart at jeg digger skyer. De er jo så skjønne.

Nå står saken i avisa


Nå er vi et skritt nærmere hundepark. Nå får de andre partiene vite om saken og dermed er det større sjanse for å få et flertall for hundepark. Neste punkt i prosessen er å ta det opp i teknisk utvalg. Neste møte er 10. mars.  


Greit å slippe å sitte i bur både for barn og dyr.
Lola og Nemi har lånt bort burene sine til to barn som var på besøk.

Bur er trygt og godt. Men nå vil vi snart ut og løpe i en hundepark.

onsdag 23. februar 2011

Avisa har tatt stygt bilde

Fredrikstad blad har vært her. De ville skrive om hundepark. Hurra.

Her ble bildet tatt. Vakker bakgrunn om ikke annet.


Nemi bæsjet foran kamera. Jeg glemte å ta opp bæsjen. Jeg var mer opptatt av å få fine bilder enn å rydde.

Jornalisten kom med punktert dekk og en kamera som var i stykker. Hun var helt super på å bytte dekk.

Jeg smilte så godt jeg kunne, men oppdaget litt for sent at genseren var m e g e t  meget utringet. Pluss at da jeg så meg i speilet etterpå så skjønte jeg at dette blir et meget stygt bilde.

I morgen eller i over i morgen kommer dette i avisa. Inntil da får jeg sitte og ergre meg over at jeg droppet lebestift og lue.

Neste trinn er å overbevise de andre partiene om at vi trenger en hundepark. Jeg tror ikke de tør å si nei til en så populær sak. De vil jo ha stemmer til neste valg.

tirsdag 22. februar 2011

Vil ha hundepark i Fredrikstad. NÅ.

Politikk er kjedelig, men kan være veldignyttig. Nå for eksempel: Jeg ønsker meg en hundepark. Jeg trenger et inngjerdet område hvor jeg kan slippe mine to hunder løs.
Jeg vil har en hundepark og da gjør jeg om følge:
1. Spør mitt parti Ap om de støtter saken
2. Dette ble tatt opp på et møte i partiet og jeg fikk ja
3. Jeg kontakter en hundeforening
4. HUndeforeningen vi gjerne samarbeide
5. Jeg skriver et forslag til vedtak
6. Melder saken inn til neste møte i teknisk utvalg. Det heter interpellasjon.
7. Prøver å få mediaomtale på saken. Det er  for å få med oss de andre partiene for å få flertall.
8. Jeg sitter og venter på at noen fra media skal ringe. jeg har sendt ut pressemelding idag.
Fortsettelse følger. Håper vi får det til.
Lola og Nemi venter veldig på hundeparken.

mandag 21. februar 2011

Godafoss gikk på grunn. Litt redsel er bra.

På dette bildet er jeg "skipper" på Tjellholmenbåten. Dette er før jeg gikk på skjær..


 Det er moro å kjøre båt. Helst så fort som mulig. Tjo hoi. Det kiler i magen når jeg drar spaken helt ned. Men jeg er alltid bittelitte grann redd. Var det der det skjæret lå? Eller var det der? Jeg ser jo bare
 vann. De skjærene er fenomenale til å gjemme seg.
Alle har vært på skjær en gang, sier min far. Han er en gammel fisker, så han vet det.

Å, kjøre båt er livet. Hvis det er hetebølge og jeg må være på land, da får jeg angst. Det er sant. Jeg får hetta og blir stresa. Bare spør mannen min. Jeg klarer det ikke. Jeg må ut på vannet.

Godafoss gikk på skjær. Det ser ut som om skippern har lagt kursen rett mot skjæret.
Er det noe å lære av dette? Hva har skjedd inni hodet på den mannen? Er han blitt så rutinert at han har begynt å slurve med sikkerheten?  Kan det skje med oss også? Det har jo gått bra i alle år!!! inntil det ikke går bra .....

 Båten vår er 15 fot og har 50 hk.
Akkurat her på Tjellholmen har jeg faktisk vært borti et skjær. Det sa dunk idet jeg skulle gå ut fra bryggen. Jeg ble veldig redd.  Tenk om jeg hadde ødelagt propellen? Jeg kastet meg over inspeksjonshullet. Skrudde opp med dunkende hjerte. La meg på magen med lommelykt og kikket ned. Propellen var like hel. Var det blitt lekkasje? Nei, ikke det heller. Hurra. Jeg ble glad. Båten ble ikke skadet i det hele tatt.

Nå er jeg enda mere redd for skjær enn før. Sånne nesten ulykker lærer vi av. Kanskje skipperen på Godafoss aldri har vært på skjær? Kanskje han ikke var redd nok. Litt redsel er bra.